Fanny fra Ardéche (FR) blir AFP pensjonist i Norge

[PerI]

Han gav oss tommeleen opp og et gebrokkent «Good Job» på Allo Allo Engelsk. Jeg visste ikke riktig hvilket ben jeg skulle stå på.

Den følelsen etter å ha jobbet seg gjennom en 2cv er helt fantastisk. Og med de forutsetningene dere har hatt med knapp tid, nesten døgnkontinuerlig jobbing og å være to/fire om jobben så er det veldig imponerende samtidig som det må ha vært veldig gøy også. Høres på mange vis ut som en drømmeferie

[Belgau]

Inspirert av bloggleser Per's jublende tilrop fortsetter jeg historien. For dere trodde ikke eventyret kom til å slutte her tenker jeg.

Gleden som oppsto plutselig og uventet på Controle '26 skulle vise seg å være kortvarig.

Kontrollør Samir Lamri tok Brigitte til side. Etter en kort konferanse kom hun over og forklarte at Fanny ikke kunne bli godkjent. Lysene var for dårlig. Samis kom behjelpelig til og pekte på lysene mens han ristet på hodet.

I den grad jeg kan uttrykke bokstaver og tall ved ansiktsuttrykk var det tegnet «?» det som strålte ut av ansiktet mitt nå.  Jeg skulle til å forklare at lysene inne i de gamle innsatsene jo var dønn nye! Mens munnen min jobbet i høygir og var mange sekunder i forkant av hjernen gestikulerte Brigitte raskt noe som jeg oppfattet som «ti stille». Det gjorde jeg. Som forbedret kappløpet mellom munn og hjerne i favør av sistnevnte. Kanskje det rett og slett var PÅBUDT med gule frontlys på 1971 modell 2CV i sydfrankrike?

Lyseproblematikken forhindret Samir fra å skrive ut en «godkjent» klistremerke som kunne festes på frontruten. Slikt som LPB hadde fått, varighet 2 år. Men denne haken ved den ellers så utmerkede fredagsmorgen var ikke var mer katastrofal enn at 3 mnd. godkjennelse lå innenfor rekkevidde. Foråpentligvis mer enn nok til at vi skulle kunne legge bak oss den «store reisen».

Mottoet for prosjektet [LPB+ Fanny 2015] var «perfeksjon er ferdigstillelsens store fiende» og dermed var ikke Fanny heeeelt perfeksjonistisk restaurert. Noe hun heller ikke hadde bedt om.

Så da Samir skrev ut kontroll-lappen hadde den en liste med anmerkninger som var sånn omtrent like lang som forventet.  Jeg tok meg ikke tid til å lese den, Samir smilte og sa at jeg skulle vise Fanny på nytt inne 3 mnd men at jeg bare kunne benytte henne mens jeg fikk orden på sakene.

Vel ute på parkeringa var bunter med hvitløk fra Brigitte plassert på frontviduene, én på LPB og én på Fanny.

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-191215223327.jpeg

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-191215223747.jpeg

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-191215224258.jpeg


Hvitløk som lykke på reisen har tradisjon helt tilbake fra faroenes egypt. Med egenskap som effektive bakteriedreper -  inkludert E-coli og salmonella -  var hvitløk en svært godt likt følgesvenn på reiser i årtusener og er det fortsatt selv om det neppe er nødvendig å binge det med seg i 2015 da det finnes i de fleste kjøkken. . .

Albert Schweizer brakte med seg hvitløk til sitt jungelsykehus i Gabon.

Som kan virke som litt vel far fetched for denne historien. Men nei da, det er slett ikke er.  For Gabon er et av fem-seks land som gjennom årene har tatt seg bryderiet å utgi frimerke med 2CV på.

http://users.skynet.be/vincent.beyaert/V2004/TIM-Gabon.htm

Knytningen mellom 2CV, Albert Schweizer, Gabon og hvitløk er dermed krystallklar for alle.

Med én godkjent AK og én «godkjent» AK, frue og gode venner på en varm sydfransk fredagsmorgen hadde tiden hentet oss inn. Hvor skulle vi egentlig kjøre? Brigitte frarådet Lyon på en fredag, dessuten var to Ak'er på franske motorveier like fjernt for henne som en månelanding. Maria og Hilde hadde kartbok og GPS i RV4'n. Lungt.

Landeveg skulle det altså bli. Med Fannys kilometerteller på 45144 skulle den store reisen begynne.   Etter tårevåt avskjed og lykke til på reisen samt løfte om å avlegge hyppige meldinger om hvordan reisen forløp trillet vi som perler på en snor eller andemoren med grimme ellinger etter seg fint ut fra CT.

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-191215224538.jpeg

Med Brigitte ivrig fotograferende svingte vi opp på vegen etter først å ha forsikret oss om at det var klart for råkjørere der. Og så putret vi fint avsted. «Tanterna» måtte jo holde et konstant blikk i speilene, RAV4'ens motorstyring hadde ikke blitt vant med den påkrevede effektbegrensningen avhengig av hastighet og veghelning på linje med hvile begrensningr vår herre lot hvile over LPB. Eller helst Fanny for hun var langsomts. Og bakerst.

I Fanny rådet tilfredshet og utmattelse. Innimellom var motoren ivrig, ofte henfalt den til slapphet. Men vi rørte oss da med en tilsynelatende hastighet rundt 65-80. Fannys speedometer nådde til 130, det virket utopisk og var vel et bevis på at 602cc motoren var opprinnelig bare dedikert AMI, hvis speedometer hadde fulgt med motorn over til AK400.

Etter 8-9 mil nærmet vi oss Voiron. Omtrent da trengte en høyfrekvent lyd fra girkassa mer og mer igjennom. Det var avtalt en litt tidlig bensinfylling for å se hva forbruket lå på så jeg regnet med en stopp snart. Lyder som trenger gjennom en bakgrunnslydkullisse av dette formatet  trengte muligens  øyeblikkelig oppmerksomhet men man ville jo ikke skape panikk heller.

Så første besinstopp gav oss noe å tenke på . .  10 liter bensin tok Fanny's tank -  på 10 mil avlagt kjørelengde gav jo det løfte om krav til hyppige stopp under den kommende resien. 

Ut med oljepåfyllingspluggen til gearkassa. Ingen olje rant ut. Det var heller ikke forventet Det skal gå 0.9 liter olje på en 2cv gearkasse. Det tallet står i Haynes boka. Jeg fylte på 0.9 liter gearolje før det rant over så mye tyder på at akkurat der svarer ikke #haynesbookoflies opp til forventningene.

Mye tydet også på at jeg hadde kjørt 10 mil uten olje på gearkassa. På med pluggen og et selvsikkert glis om at slikt tåler nok en 2cv gearkasse. Idiotisk å ikke sjekke gearolje før. Skylder på mangel på tid. Var det noe vi hadde hatt nok av så var det mangel på tid. Den tilstanden gjaldt for såvidt fortsatt. 

Jeg merket meg under prosessen med fylling av gearolje (som tok lang tid gjennom en tyyyynn silikonslange) at jeg var sånn litt oljete på venstrearmen. Som jeg kjekt hadde holdt ut Fannys åpne siderute under de 10 milene.  Et raskt blikk rundt i motorrommet vitnet om at olje var på avveie. Det lå oljefilm av ny dato over alt. Slangen fra reinflarden (oljepåfyllingsstussen)  til luftfilteret hadde falt av. Og var så morken at da jeg skulle overbevise den om at den skulle tilbake til opphavssstedet; ja så brakk den av. Så oljelekkasjen skulle ihverfall ikke bli mindre under resten av turen! Men motoroljeforbruket lot ikke til å være faretruende. Isolert sett.

Landevegskjøring er mindre rosenrødt enn man skulle tro selvsagt. Mens man på motorveg stort sett ikke er i vegen for mange over lengre tidsrom stiller dette seg annerledes på franske landeveger. Fanny måtte jo hente krefter fra kjelleren for å passere selv en fransk bonde på traktor med møkkalass på veg til nærmeste regjeringkontor. Mens køen bak ble lenger.  Og så er det landsbyer tett i tett selvsagt med trafikk og lyskryss. Og oppoverbakker gud forby.

Så nå følte vi at vi såpass langt borte fra Brigitte at hun ikke ville få kjennskap til at vi tok kjæledeggene hennes ut på motorvegen. Brigitte hadde savnet bilene allerede første dagen uten at de sto i gården hennes.

[Belgau]

Det var ihvertfall hva Brigitte sa da vi tok avskjed på Controle '26

Vi holdt oss på franske landeveger i 100km. Det tok 2t 45 min inkludert påfylling av gearolje. Rask ekstrapolering sa oss at dagsetappe 700km ville påberope seg 7 x 2.75= ca 20timer bak rattet pr dag.

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-261215205818.jpeg


Ut på motorvegen bar det. Med streng beskjed om ikke å tøye etappene for langt for «Tørste Fanny»  sloss Maria og Hilde med GPS'en og kart  men holdt kursen standhaftig. Imens stusset vel mange av våre medreisende på A43 og A39 denne fredags ettermiddangen over de litt aldrende lokalt registrerte AK400'ene som lå tett oppunder støtfangeren på en svenskregistrert RAV4 men aldri så ut til  kunne samle mot til å kjøre forbi! 

Enkel hoderegning tilsa at selv med såpass stort bensinforbruk ville vi trenge rundt 3-4 timer pr tank ettersom Fanny ikke var i form til gjennomsnittsfart over 60-70 på en god dag. Det ville bli godt med tid til refleksjoner med andre ord. Men det manglet slett ikke på blide fjes som vinket og gav tommelen opp da de passerte. Da klokken nærmet seg 15:30 vår det tid for mat. Fram til nå hadde adrenalinet og litt snack hold oss i drift men nå kom utmattelsen sigende.

Det ble selvsagt ikke noe av disse koselige franske landsens restaurangene langs motorveiene. Vi trengte effektivitet og ikke atmosfære. Noe som Station Avia kan tilby langs frankrikes motorvegnett. Fanny fortsatt var tørst selv om hun ikke nådde helt opp til 1l/mil lenger. Med anerkjennende nikk og smil og kommentarer på dette språket som vi fortsatt ikke helt mestret fra de andre som var ute etter effektiv service uten atmosfære kunne vi finne oss noe egnet på menyen. Hilde kommenterte at jeg ikke så ut i måneskinn. Jeg følte også at høyrearmen var litt klebrig men olje hadde nok trengt inn litt her og der i kupeen også.  Etter maten vatret Johan og jeg oss opp på benkene utenfor lekeavdelingen for å på noen minutters powernap. Da skulle betjeningen utføre periodisk rennhold med støvsugere på fri eksos akkurat der så det ble ikke noen nap.

Mens jeg skulle rygge ut av parkeringen sånn litt i hytt og pine -  høyrespeilen (som jeg sjelden eller aldri har hatt bruk for på motorvegen)  - pekte jo i hytt og vær. Bare ville gestikeringer fra de unge franskmenn som hadde gitt meg oppildnende kommentarer på fransk da jeg startet Fanny hindret meg fra å rygge rett borti bilen ved siden av. Takk for det. Det fikk deesuten tankene penset over på hvordan det egentlig sto til med forsikringen på Fanny. IF hadde ikke gitt meg noe annen tekst på  forsikringsbeviset enn «2CV» selv om jeg hadde bedt om at fransk registreringsnummer og rammenummer skulle påføres. Men det hadde forsåvidt mindre betydning nå for jeg hadde uansett ikke skrevet ut beviset, jeg hadde bare lastet ned PDF på telefonen .Den som krevde PUK for å virke. . .

Kl 16:15 og ut på vegen igjen. Fanny viser tegn til utmattelse kort tid senere. Jeg ser LPB bli bitteliten mens 4 gear på Fanny stadig virker å ha et altfor optimistisk gearforhold. Hun henter seg litt, eller jeg blir vant til hennes mangel på ork. Ett av to. En annen bekymring retters seg mot amperemeteret/volmeteret som ser ut til snike seg litt mot venstre hele tiden. Det er i feil retning. Det hangler og går fram til ny bensinfylling  18:30. Mer vann til driverne, litt snack og noen oppmuntrende ord fra de medreisende og interesserte kommentarer fra andre på bensinstasjonen. Kunne de få et foto av LPB og Fanny? Sjøølsagt!

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-271215003049.jpeg

Mens ferden nordover forløper uten andre hendelser enn at LPB blir vekselvis større og mindre og jeg til og med drister meg til å passere LPB en gang mens raid-deltakerne i RAV4 hytter never og mener at Fanny skal holde sin tiltenkte plass bakerst. Mens jeg hele tiden holder en finger på venstrespeilen for at den ikke skal komme utav posisjon. For i venstrespeilen er det stadig nye motiv å se.

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-271215003241.jpeg

Plassering: Det var slik at Fanny hadde venstre blinklys mens LPB hadde høyre blinklys. Et eller sted etter Controle ´26 og første bensinfylling hadde øvrige blinklys sagt takk for seg. Langs motorvegen var det fordelaktig å ha høyre blinklys for å varsle bakerste bil i kolonnen om sporskifte. Ofte skjer de mot høyre med 2CV. . . Inne i byene, ved sporadiske behov for å forlate hovedvegen, var det kjekt  om ihvertfall bakerste kolonnedeltaker hadde venstre blinklys. Som var Fanny's (eneste) sterke side. Så da var rekkefølgen gitt en logikk. Syntes vi.


Til de mest sskrudde av dere som lurer på hva kontrollseddelen sa:

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-261215210827.jpeg

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-261215211030.jpeg

I min oversettelse (ikke nødvendigvis i nærheten av sannheten):

Feil som krever ny visning innen 3 mnd:

FEUX DE CROISEMENT: reglage trop haut G, D Lysjustering feilaktig

Feil som ikke krever ny fremstilling for kontroll:

PLAQUE COSTRECTEUR: Absence: Mangler rammenummer (på torpeedovegg)
FREIN DE SERVICE desinquilibre AV Skjevtrekk bremser foran
SUSPENSION dissymetrie imporatante-AV Trolig skjev fjærjustering foran
AILE: detoration importante  Skvettlapper mangler på forskjerm. . .
MOTEUR: défaut d'etanchéité Lekkasje motor

Grunnen til at FANNY ikke fikk lappen om godkjent CT på frontruten var altså at rattet for lysjustering inne i kupeen manglet. . .  Ellers ble skjevtrekk mot venstre -først og fremst ved varsom bremsing  -mer og mer tydelig under ferden fredag.

Langsomt mørkner det. Tanterna syntes Nancy var nære nok grensen som skulle definere «ett land per dag» så de svingte av vegen for å finne Ibis Nancy Sud. Etter defilering mellom lyskryss og diverse U-svinger ordnet det seg. Jeg følte meg passelig ør i hodet av oljedamp, det ligger en oljefilm på forskjermen. . . . Noe måtte gjøres. En dusj og mat i første rekke. Neste morgen måtte starte tidlig for Johan og meg, Fanny trengte ny oljepåfyllingsstuss og nytt laderelé.

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-271215001635.jpeg

[Belgau]

Før vi rundet av kvelden . . .  avec . . . ringte Brigitte og avkrevde rapport. Hun var henrykt over at vi var kommet så langt.

Med 610km tibakelagt dag 1 av ekspedisjonen fredag 7 august lå vi ikke så aller verst an ettersom reisen hadde startet sent - først 9:45 om morgenen.

Lørdag 8 august og det var nå eksakt 168 dager siden vi først hørte om Fanny 21 februar. Det lå an til å bli en merkedag, 168 er jo et markant tall i et litt viderer perspektiv. Hvor mange primtall under 1000 tror leserne det kan være? Joda, 168.

Johan og jeg spratt motvillig opp kl 06:30, seg ut i skumringslyset, dykket etter verktøy baki LPB og startet med å skru av den dysfunksjonelle  «reinflard'en». De skruene står knotete til med dynamobrakettet blandet opp i det hele og det tok mer enn tiltenkt tid. Dessuten manglet vi pakning. Gammel pakning måtte uansett av, det var en nitidig skrapejobb. Reinflarden hadde heldigvis Maria kjøpt inn på en av sine utflukter. Noen så at dette var i kjemda. . . 

Pakningsproblemet fikk stå sin prøve. Litt kontaktlim fikk duge som pakningsstoff og deretter skrudde vi alt sammen. Slangen til luftfilteret manglet fortsatt.

Laderegulatoren som hadde vært del av de 32 kiloene fra Norge ble installert i en fei. Avtalen var at frokost skulle inntas i Luxembourg så etter ferdig screwing(!!) forlot vi åstedet alle fire.  .  .

På dette stadiet i en thriller når alt ser ut til å sikte mot en happy ending innen et par kapitler bruker kjepper å komme inn i hjulene. For vår del var det strengt tatt duket for en mekanisk misære, de ikke så altfor grundige detaljforberedelser tatt i betraktning. Navigasjonen var dessuten i fanget på fruene, noe som kunne bringe oss hvorsomhelst inkluderte ekteskapsproblem. Det ene kunne gjerne føre til det andre. 

Fanny fikk ikke noen overveldende kraftinnsprøyting av den nye oljepåfyllingsstussen. Snarere tvertimot. På vegen til Luxembourg var hun orkesløs og kombinert med mer kupért terreng enn vanlig ble det mye giring. Mellom 3 og 2. . . 

Etter ca én times kjøring og 8 mil forsto jeg 8:30 lørsdag morgen at Luxembourg var lenger unna enn jeg hadde tenkt meg da vi startet. Altså uforberedt som vanlig. Fanny hadde nå gått 250km siden forrige bensinfylling. På dette tidpunkt startet jeg å rekonstruere bensinstoppet dagen før i Crest og det gikk kaldt nedover ryggen på meg da jeg forsto at bensinkannen hadde blitt stående. Uten reservekanne og med hurtig fremaskridende tom tank begynte jeg å å bli litt engstelig. På lørdag morgen hadde vi hatt åndsnærværelse nok til at jeg  - PUK nummer ignoranten – hadde overtatt Hildes telefon. Så jeg trosset de heseblesende 40-50km/t i motbakke på motorvegen med en kort txt til Rav4'n:

«Bebsin». N og b bor svært nære hverandre.

Det kom nok et svar ganske kjapt. Men det fór meg forbi. Grunnet støynivået. De to velkjente baklysene til LPB hadde vært utenfor mitt synsfelt i lengre tid der jeg danner aller bakerste baktropp og sneglet. Jeg lurte litt på hva jeg skulle gjøre ved neste avkjøring dersom ikke jeg så LPB innen det. . .

Det var akkurat det som skjedde. Avkjøring og ingen kjente å se. Skal jeg fortsette? Eller kjøre av?

Det ble avkjøring og etter et minutt så jeg LPB parkert på skulder'n. Så endte det bra også.

Vi fant etter kort tid et superbyggemarked. Stupte inn og investerte i bensinkanne og et par bensinfilter til. Det andre hadde blitt satt inn utpå dagen Fredag, hvorpå Fanny lot til å gå litt bedre. Og bare ett filter å gå på var for lite. Og det ble frokost på utserveringen. Jeg var mer enn middles skeptisk da Hilde kjøpte pledd til Fanny's seter på super'n. Hun hadde studert shortsen og t-skorta mi og kommet fram til at blandingen av støv og olje på setene gjorde lite positivt med garderoben min. Og gud forby om hun skulle sitte i det griseriet en gang i nær framtid! Fanny ble veldig elegant.



Så et par kilometer til for det skulle befinne seg en bensinstasjon i omgivelsene. Som vi fant uten problem. 25 liter blank + 5 liter på kanna. Så det passet godt med litt påfyll. . . Og jeg husket å sette kanna tilbake i varerommet! Forsøk på å finne slange til å lede oljedampen inn i luftfilteret på den lokale Alfa Romeo butikken . . 

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-040116225820.jpeg

. . . førte ikke fram selv om det sto en Citroén inspirert bil utenfor.


http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-040116225455.jpeg

En Rolls Royce . . . Herren anbefalte et lastebilverksted. Men så husket innehaveren at det var lørdag. Jeg skulle nok tilbringe en dag til i oljedampen.

I anledning ny full tank tryllet jeg fram det siste Biltema filteret, men denne gangen var ikke det gamle filteret totalt bedritent så jeg hadde ikke stort håp om å lokke fram mange tilleggshester. Men ren bensin er jo alltid bra.

Tysklandsgrensen kom og vi var ferdig med land nr 2, 3 to go! Vi havnet i kø på A7 før Kassel. Det kostet oss rundt 1 -1/2 time og litt trøbbel. Johan slet med kløtsjen som ikke ville fri ut, ikke så morsomt i køkjøring. Mens jeg dro håndbrekket over stag på Fanny i en motbakke. Litt plundring mens køen seg forbi så var hun fit for fight igjen.

Det meest hyggelige med A7 var at fortsatt vinket og tutet entusiastiske tyskere da de passerte. Særlig førere av biler med noen år på samvittigheten riktignok.

Nå er tyske sjåfører ganske ryddige i trafikken men kolonnen vår hadde de liten erfaring med å takle. Høyrefeltet blir jo ofte benyttet at av førere som holder seg til trafikkreglene og «Richtgeschwingigkeit 130» Som er omtrent og strengt tatt godt og vel  - dobbelt så fort som Fanny beveget seg med. Så noen vokste fort i venstrespeilen på Fanny, forsto for sent at det skilte en del i fart, snek seg ut i en litt for liten luke over i venstrefilen, la seg raskt inn igjen foran Fanny, på tysk høflig vis for ikke være til unødvendig hider for «schnellraserne» i venstrefil. For etter noen tidels sekunder å forstå at LPB ikke var noen rakett den heller. Så da gjentok de modigste venstremanøveren i håp om at luken i mellom tiden ikke var blitt fylt opp. Eller de måtte bremse ganske kraftig.

Men alle gode ting er som kjent tre. Så etter å passert LPB så de ingen flere rare farkoster i horisonten og la seg inn til høyre igjen mens de fortsatt holdt godt og vel 100km/t. Da kom det ofte som en stor overraskelse at det lå et lam i ulveklær foran LPB, RAV4'en med tanterna. Også i rundt 70-75km/t eller mye langsommere. Men ikke så mye hurtigere. . .

Og sånn går nå dagan.

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-040116225650.jpeg

Det ligger i sakens natur – behov for å forflytte de to AK'ene rundt 85mil på en dag – at det ble lite tid til kultur og kulinariske opplevelser på reisen mot Nordtyskland. Rask rutine med peiling av olje og litt påfylling ved behov – ikke faretruende ofte – og bensinfylling samt litt å tygge på og drikke samt et måltid i ny og ne er jo ikke akkurat materiale for hverken romaner eller thrillere.

Under bensinfylling et sted sør for Hannover tok vi ut setene av Fanny

Under dagens løp hadde batteriet blitt ladet opp igjen, det nye ladereleét hadde gjort vei vellinga. Nesten for mye av det gode, amperemeteret / voltmeteret hvilte seg like mye mot høyre del av insrumentvinduet som det hadde hvilt seg mot venstre del før. Men det var masser av strøm. Lite å bekymre seg over.

Gåten om parkeringslys som kom og gikk på ulike sider av bilen var også blitt løst. Pilbryteren var Citroéns svar på folkevognens blinklys med tenningen av. Alstå forløperen til HAZARDlyset. Så med pilbryteren i midtstilling (hvor Controle'26 gubben hadde satt den) virket alt som det skulle. Unntatt høyre blinklys da. 

Sittstillingen i Fanny begynte å utmerke seg i negativ retning. For det første er begrepet nedsittet bare begynnelsen til beskrivelse av førerstetet. Men i tillegg  - I Citroén's  evige sikkerhetstenkende hadde AK400 kommet med skilleplate mellom kupé og lasterom. Dette platen ble ryggen min etterhvert godt gjent med. Den sto litt ute av stilling, og godt hjulpet av førersetets tilstand gnagde den seg inn et sted over korsryggen.  Om noen hadde sagt noen dager før at på noen del av denne turen at sittestillingen skulle være et domerinde problem. . ja så hadde jeg slått hjul av glede.  Men det gjorde jeg ikke nå. Man blir fort borskjemt.

Solnedgangen kom i kompaniskap med tyske vindturbiner. Kl 21 og vi dundret tordnet skranglet mot Hamburg.

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-040116225936.jpeg

Kl 22:30 kom sammenbrudet i RAV4'en. Den blinket febrilsk mot høyre og svinset ned avfarten mot et sted ingen skule tru at noen kunne bu. Med et falmende håp om at våre bekjente i Sushibilen visste akkurat hvor de skulle med hotellbestilling og GPS kordinater laina opp. Men det sto ikke akkurat slik til dermobord. Avslutningen av ferden på A7 var frukt av utmattelse hos føreren og uten noen plan for videre framdrift.

Men utmattelse på en uspesifisert motorveiavkjøring er ikke grobunn for hvile og avslapping. Det inspirerer derimot til å sette de siste milliamperene på Hildes telefon i aktivitet på en dyr mobilnettforbindelse på Hotels.com.  Midt oppi det hele – med telefonen godt innpå rød batterivarsel så kommer inngåående samtale. På Hildes telefon. Øyvind fra Frankrike. "AVVIS . . ." Såpass desperate var vi der i stupmørket.

Tilbake på Hotels.com. To rom . . . .  OK, ledig. Bestill...... VISA Kort. Helsike. Hvor er lommeboka. Så ringer Øyvind igjen. Har ikke samvittighet til å avvise igjen. Han er tross alt skikkelig engstelig  - ved en rask titt på kartet ville han ha sett at Nancy i går kveld ville være et logisk mål først og fremst dersom vi kjører motorveg. Så vi er utenfor Brigitte's og Øyvinds komfortsone.

Etter å ha meldt fra om at vi ikke var helt sikre på hvor vi var eller om vi ville finne hotell men at bilene fortsatt rullet uten store problemer forklarte vi at akkurat nå måtte vi prioritere å finne hotell. Vi gav opp nett- bestilling. Adressen ble notert, i RAV4'en ble det byttet til uthvilt sjåfør og GPS'en programmert. Hildes telefon – forsatt i Fanny's dashbord - klamret seg fortsatt til et slags liv. På rødt.

Hotell Musa dukket opp etter noen kilometer tilbake på motorvegen og så rechtsundgeradeaus og vi fikk snakket oss til to rom under påskudd av at det var noe feil på hotels.com.  Respesjonisten forsto at vi var litt på felgen og han vartet like godt opp med påsmurte smørbrød til hele kompaniet, på huset. Den blandet vi med en flaske vin og gikk til sengs godt tilfreds. Lørdagen hadde vi brukt til å tilbakelegge 846km!

[Belgau]

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-080116232306.png

Vi hadde planer søndag morgen som ikke harmonerte med vår vennlige polske resepsjonists – vi tolket dialekt, utseende og vennlighet i den himmelretning – frokostskjema så vi skred ut av Musa tidlig men litt sultne. Hvis det er lov å si. Her er klokken 06:20 og Hilde bærer.

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-080116223249.jpeg

Det startet med at sushibilen trosset de flittige Niedersachsische Landesbehörde Verkehrsamt skiltgruppes grundige merking om at vegen som GPS apparatet foreslo nordover var stengt. Førerne av LPB og Fanny tenkte raskt og synkronisert. Skulle vi la RAV4'en kjøre inntil vegen faktisk var FYSISK stengt og la dem forbanne  Niedersachsische Landesbehörde Verkehrsamt eller skulle vi blinke og tute og rikere å bli uglesett allerede før 6:30 om morgenen? Vi valgte begge det første.

Kvelden før midt i vinflaska hadde vi bestemt oss for å kjøre via København som LPB og sushibilen. Fanny med matmor og undertgnded kunne tatt kursen til Hirtshals og Colorline men faren for ikke å nå fergen eller ikke få billett samt analysen om at resietiden  å bli ståeende i Hirtshals uten ferge eller uten billett var en viktig faktor i den avgjørelsen.

Det kostet oss tross alt bare noen få minutter. Minutter som senere skulle vise seg å vær helt avgjørende eller ikke bety noe som helst. Hva visste vel vi.

Turen nordover fra sydsiden av Hamburg gav meg den ustyrtelige gleden av å se Fanny's godside (høyre side) i speilen hele tiden mens tysklands mest brokete kollonne siden krigens dager for avsted -  i overlydsFannyhastighet 80km/t.

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-080116235323.jpeg

Som var muliggjort etter at jeg på en bensinstasjonsstopp dagen før hadde benyttet en upubisert tisspause til å tvinge fram en milliontedels rotasjon på speilens go'skrue med Johans største «skrivmejsel».

Kl 8:45 ankom vi Puttgarten havn.  Etter turens fredeligste motorvegreise en tidlig søndag morgen i finfint vær. Vi lot vognene stilne av på fergeleiet med halvtimes margin til neste ferge – altså hadde de få minuttene sushibilen hadde kjørt i svime – eller kanskje det var speilejusteringen min - kostet oss en halvtime ettersom forrige ferge hadde gått idet vi kom. .  . Men lite skulle vi vite hvilken betydning det kunne få!

Johan skred ut av LPB med en bekymret mine. Hadde han sluppet ut kløtsjen uten at den kom tilbake? Tenkte nå jeg. Men nå var lading problemet. Eller mangelen på det. Men med Fannys batteri struttende av strøm med en lade-nål som ikke lot til å kunne komme seg langt nok mot høyre (omtrent som selgeren av LPB for de som husker ham) var løsningen nære.

Kastebytte batteri på 2CV har bare en vanskelighetsgrad «1» på 2CV DIY skalaen. Ikke inkludert dilemmaet at han som får det tomme batteriet ikke får startet da. Man allikevel: Toppen 1.5. Men noen hast hadde det jo ikke, Johan jobbet rolig fram mot antatt ombordstigning 10 minutter før avgang. Det skulle vise seg å være nok tid men ikke mer. «Plutselig» beveget køen foran oss seg. Det var en tankevekker at den BR registrete hvite Mercedesen en bil bak Fanny mistet tålmodigheten etter 1 sekunds venting på at de rare bilene rett foran skulle samle krefter, vred til høre og fosset forbi.

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-080116224927.jpeg

Men som alltid etter en stopp hadde LPB nyjustert speil.  Takket være det slapp jeg å grave baki det uendelig store bagasjerommet etter sveiva. Det eneste jeg var sikker på var at den ikke lå på sin tiltenkte plass over reservehjulet. Johans muskuløse kropp (nærmere kommer ikke denne historien samme-kjønn-sex) tok selvstarterjobben på en Ausgezeichnet måte. Og ombord for vi alle tre vognene. Men etter BR Mercedesen da.

Overfarten vartet ikke akkurat opp med Titanic dramatikk. Eller om det var noe slikt så fikk ikke vi det med oss.

Fanny startet opp uten protester i Rødbyhavn og ladeindikatoren var tilbake mot kraftig venstrevridd stilling. Altså er neppe dette instrumentet en strømmåler, det måler nok spenning. . .   
Reisen gjennom Danmark ble avbrutt av en bensinfylling, milene gikk unna. Eller var det to besinfyllinger? Noe andektig var det selvsagt å se «Broen» dukke opp som en perfekt bakgrunn for LPB's yndige hekk.

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-080116235501.jpeg

Idet jeg trakk pusten og tenkte at nå skulle det snart bare være én landegrense som skilte oss fra sluttmålt. Så blinket sushibilen til høyre på veiskulderern og bråstoppet. «Kamreima» tenkte jeg. Kunne ikke vært mer feil. Hilde måtte tre av på naturens vegne. Ok, bedre det enn kamreimhavari. Etter noen minutter var oppdraget ferdig og ferden kunne fortsette. Ikke uten noen smil og latter selvsagt.

Etter rundt 1 time nærmet vi oss Landskrona. Fanny var litt slapp i sessen og kunne ikke helt henge med. Det dukker opp en sms, etterhvert har jeg funnet ut at Hildes mobil kunne stilles opp i Fanny's DASHBOARD slik at jeg kunne lettere se om det var beskjeder. Johan måtte nr 1. Hva hadde disse medreisende egentlig fått i seg på fergen? Ok, det var bare det at det er litt tidsforsinkelse med SMS'er slik at «avfarten» var allerede historisk materie da jeg fikk meldingen. Samtidig fikk jeg se en hvit 2CV ikke så langt foran, utstyrt med skinnkoffert bakpå koffertlokkstativet.

SØNDAGSTUR!

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-090116000655.jpeg

Fanny ble yr og hentet fram noen ekstra hester for anledningen. Om ikke lenge blinket den feminine skjønnheten foran ut. Vi fulgte og blinket med lysene. Så det kom til en hyggelig passeár mens vi ventet på resten av følget oppe på en motorveioverfart. De var lokale og bare ut og luftet henne på en fin søndags ettermiddag. Som oss altså. Om noen strakser kom resten av følget etter direksjon fra min sms. Det hyggelige ekteparet er medlemmer i Svenske 2CV klubben md lang 2CV erfaring men i adrenalintåken klarte jeg  ikke å få med navnet. Men kanskje noen vet hvem vi traff?

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-090116000917.jpeg

Etterhvert kom vi til Gøteborg. Fanny hadde Der skulle det komme til en tårevåt avskjed og en sen lunch. Hilde og jeg begynte å regne timer til Strømstad og sammenlignet med avstanden. Ikke lovende. Som om ikke det var nok hadde Fanny fått tilbøyelighet til fri eksos. Tiltrekking av eksosklammer en sen torsdagskveld hadde nok ikke nådd opp til det motordesigner Bertoni hadde tenkt seg i 1948. Her måtte dypdykk i Johans verktøyboks til. Noen minutter senere var skruene  trukket til. Mette og gode etter t herrens Hamburgermåltid ute Sveriges frie luft tok vi farvel med hovedparten av reisefølget og startet racerløpet mot Strømstad. Fergeavgang 20:00 var målet. Siste.

Hildes møte med Fanny var preget av følelse av forbausende høyt støynivå - snakking kom nesten ikke på tale i alt bråket- , blandet med verdens hardeste passasjersete. Som tydet på at jeg hadde tilbakelagt rundt 190mil i det som engang var passasjersetet.  I sin iver over å ha blitt forfremmet til føresete en mørk kveld i Sydfrankrike hadde det ikke ymtet et ord om forvekslingen.

Vi tok alle midler til hjelp for å nærme oss målet raskest mulig. Takket være god trafikkflyt på E6 gjennom Gøteborg og slipstreaming av en polsk trailer holdt vi en marsjfart på 90! Slik dynamikk forutsatte en noe under betryggende avstand til traileren men må man så må man.

Så kom bakkene opp mot Uddevalla og vi måtte bytte strategi. Polakken (turens andre når vi tenkte oss om –) måtte vi gi slipp på. Litt av med gassen dernest konstant skuing i speilet etter andre slip streaming offer som kom sigende forbi. Noen klarte vi, til og med et par forbikjøringer prøvde vi oss på men måtte ofte gi oss ved halvveis utført oppdrag. Da tittet trailersjåfører ned på Hilde og smilt og vinket. Før de seeeg forbi i høyre felt.

Kampen mot klokka toppet seg et par kilometer fra Strømstad da en bobil sveivet innpå veien noen titalls meeter før Fanny i gid sig. Uanseett: Vi kjørte ombord på Color Viking 19:55, som nest siste bil.  .  .

Det var selvsagt en nydelse å innta bufeén etter den hektiske turen.

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-090116160758.jpeg

Ved utkjøring fra ferga svingte vi inn på rød sone.  Alle relevante papirer lå i Øyvinds orginalkonvelutt «DOSSIER 2CV FOURGONNETTE». Som seg hør og bør.

«Jeg har en bruktbil kjøpt i Frankrike som skal innføres»

«Javel. Har du papirer?

Betjenten gikk gjennom dokumentene. Alt i orden. Kvittering på kjøpet og det franske vognkortet var de eneste relevante dokument.

«Har du kvittering på fraktkostnader?

« . . .har kjørt den selv»

«Hvis du ikke har kvittering på fraktkostnader så blir det et sjablonbeløp beregnet for frakt»

«Ja det blir det slik» På dette tidspunkt hadde køen av lastebilsjåfører bak meg med papirbunker blitt anseelig.

Betjenten la inn addressen til selger på data'n. Som besvarte med et fraktbeløp. 2500NOK.

«Hva med registreringsnummer?» spurte hun.

«De originale franske har fungert bra gjennom mange lang» svarte jeg.

«Ok da er det ikke noe problem»

«Du må møte opp på hovedtollkontoret på Torp innen fire dager. Ellers blir du etterlyst. Ta med papirene. De har åpent til 15:30». Jeg samlet sammen papirene og la alt tilbake i «DOSSIEREN». Jeg smilte til førstemann i sjåførkøen. Kanskje det var polakken vi hadde kappkjørt med. Han gjengjeldte ikke smilet. Og henvendte seg til betjenten. På dansk hørte jeg.

Som fot i hose. 5 kilometer hjem via eldstemann for å vise fram vidunderet. Stor beundring. Og klokken 23:50 fikk vi endelig sjekket om takgrinda måtte vike for å få plass i garasjen hjemme. Det gikk akkurat.

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-110116214815.jpeg

Fanny fikk følge meg på jobben mandag morgen. Hun ble beundret! Men besøket på tollkontoret ble ikke belønnet med suksess. Riktignok var de oppe til 15:30 men kassa stengte 15:00. Men dagen etter kunne kassereren føre Fannys Rammenummer inn i statuttenene. Nei noen slik bil kunne de ikke huske å ha tollet inn før. Jeg fikk kudos for å ha stoppeet på tollkontoret på kaia og alt var i skjønneste orden. Hun beregnt moms på fakturaprisen + fraktsjablongbeløpet.  Og jeg fikk beskjed om å vise Fanny på kontrollstasjonen snarest mulig og innen 1 mnd for typegodkjenning. I mellomtiden kunne hun brukes.

Sandefjordsdistriktet har etterhvert blitt eldorado for bomstasjoner og farsdumper. Begge er som skapt for en AK400 med franske skilt. Vi kunne ikke dy oss fra å bruke Fanny så ofte som mulig den første uken med selskapenes innkrevingprosedyre av avgift i tankene. Hvor nå enn Roger Avon spiller Boulle kom det til å bli vanskelig å nå ham med en faktura.

Hilde skulle hente marsinpankake for feiring av en kolleega på jobben. Oppdrag for Fanny!

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-110116215354.jpeg
   

Og slik koste vi oss med vårt nye familemedlem de første par ukene. Men det var ikke å legge skjul på at det kom til å være behov for litt «tilleggsjobb» på henne. Oljepåfyllingsrøret fikk sin etterlengtede gummislange opp til luftfilteret. Men oljeflekkene under motoren talte sitt klare språk.  Hun trengte mer oppmerksomhet.

Dessuten var det jo fjærstaget på venstre side som ikke var helt godt da. Ujevne bremser. Dører som trengte justering. Blinklys.

Til slutt ble jeg enig biltilsynt om 22september for typgodkjenning. De hadde ingen tidligere datoer som egnet seg for mitt jobbreiseskjema denne høsten.

Så på lørdag 15 august demonterte jeg topplokket på venstre sylinder. Det gav grunnlag for en viss uro. Kraftig slitekant på sylinderen. 

Vi har hatt en «reservemotor» med skivebremsgearkasse stående i garasjen siden 2001. Den ble reddet fra hugger'n av en kompis som straks avhendet den til meg. Kjekt å ha.

Når sannheten skal sies har motoren vært kjekk å ha men ikke i proporsjon med plassen den krever i garasjen. Fram til nå da. Den har ofret en og annen reservedel gjennom årene. Hovedsaklig småtteri. Nå skulle den endelig komme til sin rett.  Til det fikk jeg hjelp av Eira (1)

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-110116232342.jpeg

Garasjemotorens historie er et ubeskrevet blad og vil forbli slik. Foruten at den trolig har stått i en litt sen 80 talls 2CV da. Som ble skrotet i 2001. Men forgasserstaget til entrinns Solexen på Fanny, samt chokebetjning måtte beholdes. Så manifolden måtte byttes over. Som ikke skulle gå helt smertefritt for seg. Skruene brakk én etter én under demontering. Uten manifold kom det for en dag at det var mangt ett fremmedlegme i forbrenningsrommet.

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-110116231921.jpeg

Bremesene framme demonterte jeg og gav tromlene en omgang med fin sliperondell for å få vekk et lag med polert varnish slik at skoene kunne slipes bedre inn. Det gjorde vi i vellinga og etter noen mils kjøring var skjevtrekket helt borte. Det siste korrektive grep på Fanny inkuderte vinduspusserne som ikke virket. Så det måtte full demontering til. Mengder av harsknet grease var årsaken til problemet. Og så var det eksosrøret som hang der under og slang. Passet bra å få orden på det sammen med motorskiftet. Kledelig kort med sideutblås!


Alt dette skjedde mens Hillman sto forbauset og så på. Bar et par uker tidligere hadde han vært i hovedrollen. Hva har skjedd?

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-110116224132.jpeg

Fanny ble ikke til å kjenne igjen med ny motor. Da tok Hilde og jeg henne med på sopptur!

En trist hendelse oppe i all virksomheten var at faren min gikk bort 2 september. Men bare etter at han hadde sett Fanny. I sin alder av neste 94 år hadde han hatt varebiler (De Soto, Bedford, Ford Thames og Ford Transit) så varebiler kjente han jo forsåvidt godt til! Så da han proklamerte at om han hadde fortsatt hatt førerkortet (han hadde det fram til bare noen uker før) så kunne han tenkt seg å kjøpt Fanny av oss! Ja så var det virkelig følelsen av at reisen til Frankrike hadde vært vellykket!

 

Dørkledsel. Få orden på dørbetjening fra innsiden og skikkelig justering av dørr. Seter med nye elastiske gummringer og reparert undertrekk. I Rogern's ånd valgte vi å beholde setetrekkene og bare reparere dem.
 
Turen til Biltilsynet 22 september foregikk i øsende regnvær og kom til å måtte involvere mange parter. Men ikke så mange som jeg først hadde fryktet.

Strengt tatt hadde jeg ikke lov til å operere Fanny så lang tid etter innføring. Men skulle jeg til å leie prøveskilt? Eller låne bilehenger? Ikke sannsynlig. Dessuten gikk jo Fanny på motorveger uten bompenger. 

Biltilsynets kontrollører syntes Fanny var et morsomt avbrekk på en ellers traurig regnfull tirsdag. Det holdt på å stokke seg da databasen de normalt benyttet på typegodkjenning ikke inneholdt AK400.

Her fikk jeg betalt for all sørfingen på nettet under månedene med venting. Mo tro om ikke fourgonnette AK400 bringer kontrolløren til siden med offisielle Citroén scannede dataark? Joda,   http://ak400.guilde.org/ er stedet for alle som skal typegodkjenne en AK! Og her kom dessuten bilfransken min til rette!  Så hun passerte uten anmerkning. Og orginalskiltene. . tja hva skjedde med de?

Denne historien har tatt ganske eksakt like mange dager å skrive som hele prosessen fra jeg slo til og gjorde disse to kuppene til vi sjekket inn i Hamburg, på hotell Musa.

Altså antallet primtall mellom 0 og 1000. For de som følger med! Og ettersom dette har slitt ut nesten alle leserne får disse ordene runde av historien. For denne gangen.

Men ikke uten at Brigitte og Øyvind som faktisk tok oss på ordet da vi sa at vi ønsket oss en AK (eller 2) får sin takk! Maria, Johan og Hilde får sine velfortjente high fives for å ha latt dette evntyret bli til virkelighet. Alle tremenningene som ikke fniste høylydt men bare ristet littt oppgitt på hodet fortjener sitt de også. Og Oskar som utvandret til Frankrikee i 1900. Mon tro om ikke dette vil bli til et minne vi kan mimre om når vi blir 94! For ikke å si FRAM TIL vi blir 94!

Og så kan Fanny legges til på kjøretøyprofilen vår!

[PerI]

Gratulerer så mye med å få Fanny til lands! Og mange takk for fantastisk lesning med mange dramatiske vendepunkter

[Belgau]

Gratulerer så mye med å få Fanny til lands! Og mange takk for fantastisk lesning med mange dramatiske vendepunkter

Veldig hyggelig å se at historien blir lest! Jeg har restaurert noen biler men dette ble liksom en ny vri.