Fanny fra Ardéche (FR) blir AFP pensjonist i Norge

[Belgau]

Lovlig tidlig å gå av i en alder av 44 men slik ble det altså. Hun er født i juli 1971 men ble såpass hardt håndtert av rørlegger og blikkenslager Rogér Avon at hun la inn årene allerede som 30 åring. I et anfall av medfølelse kjøpte vi henne (usett, ubesudlet) i Mars men ut fra fotos  - som kom i god tid ETTER kjøpet, dette er jo tross alt Frankrike - følte vi at kanskje ikke alt var helt perfekt med henne. Vi møtte henne ikke før sent i Juni. Da hadde hun med seg sin venninne (Le Petit Bleu) som er noen år yngre. Møtet ble tårevått og fullt av medfølelse. Hun gikk litt upassende antrukket med blusen (førerdøren) halvåpen da hun hadde fått en stygg knekk i ryggen (rammen) som gjorde at blusen (døren) OVERHODET ikke kunne lukkes og dermed verdifulle ting hang litt og slang. Det sto i det hele tatt litt dårlig til medisinsk men hun hadde sjarm så det hold. Og hun var fortsatt på den rette side av overgangsalderen; Les: Motoren Virket!


Det første bildet vi så av Fanny:

https://www.dropbox.com/s/kebqedmfkvlaowi/IMG_0264-20150811-110849733.jpg?dl=0

Er dette noe dere vil høre mer om?

PS: Finnes det kurs for dummies omkring det å legge inn bilder som synes på direkten, ikke bare en link?

[Otto]

Ja, dette vil jeg høre mer om.

[PerI]

Det takstativet var heftig! Var det originalt tilbehør til AK eller har rørleggeren tatt for seg av egne deler?

Bildet virker når man klikker på linken. Når man skriver innlegg så finnes det noen valg under der man skriver, og man kan legge inn bilder der. Da blir det liggende på forumet.
Som regel går det an å legge inn bildet med slik kode

Kode [Velg] Utvid

[img]http://www.nettadresse.no/katalognavn/filnavn.jpg[/img] Mulig det ikke går når nettadressa er dropbox?

[Belgau]

Virker som om Dropbox koblingen kan være problemet, ja.
Jeg har foreløpig aldri sett to like takstativ på AK. Men jeg var i gledesrus pga denne detaljen da jeg så fotoet selv jeg.

[Otto]

Hvordan fraktet du den til Norge? Hva kostet den?

[Belgau]

Noen av dere sitrer av spenning for å få vite konkrete ting om Fanny. Men vi skal dele denne historien med dere på samme måte som vi opplevde månedene etter at vi trodde at vi kanskje hadde kjøpt en AK, muligens til og med hadde vi et halmstrå håp om at vi hadde kjøpt to. Opplevelsen av at joda det kom noe informasjon men vi var usikre på om det var noe innehold i informasjonen som vi hadde nytte av.

Kjøpet av det som den gang var to anonyme Fourgonnetter i helt ukjent stand skjedde per telefon 21 Februar. Hun som vi nå vet heter Fanny kostet 800euro inkludert frakt fra sitt gamle hjem hos rørlegger Avon til sitt foreløpige hjem hos Hildes tremenning Øyvind i Suze nære Crest. Den dyreste bilen kostet 1500euro.  I tiden fra 21 Februar til 30mars da fotoet kom drømte vi om - i fall meldingene vi hadde utvekslet med Frankrike faktisk hadde nådd sin destinasjon - at vi kunne sette oss inn to litt slitne Fourgonnetter i sydfrankrike og kjøre opp i Pyreneene. Og deretter til Norge og Sverige.

Det var lite å utsette på optimismen.

Vi hadde dedikert én av Fourgonnettene til våre gode svenske venner Maria og Johan. Man kan stole på at M&J støtter opp under et flertall av våre lite gjennomtenkte innfall. Denne gangen kunne vi spore en viss skepsis mellom jubelbrølene. Johan gjorde en googling på "Trovit Voitures"

http://voiture.trovit.fr/index.php/cod.frame/url.http%253A%252F%252Fwww.lesanciennes.com%252Fannonce%252FA70438-ventes-auto-citroen-2cv-fourgonnette-1975.html%253Fftype%253Dvo%2526fcat%253Dautos/id.l1Z1G1e1Nx1Q-/what_d.citroen%202cv%20fourgonnette/origin.2/section.7/section_type.1/pop.1/

og sendte meg en kort melding: "det tycks inte vara så mycket kvar av en AK i Frankrike til 1000-1500Euro"

Pessimist!

[Otto]

Spennende.

[Belgau]

Når sant skal sies var tiden før fotoet dukket opp omspunnet med større forventninger og drømmer enn etter at fotografiske bevis kom. For litt grundig studie av fotoet gjorde forhåpninger om at Fanny fra Ardéche kunne passere - selv en liberal - teknisk kontrollør ganske magre.

Slik geometri på trekantplaten foran forskjermen vet jeg ikke kommer fra uvøren montering men snarer fra en ramme i distress. Så vi forsøkte forsiktig å ymte frampå om dette var bilen som var beskrevet å trenge noe jobb. . . eller den som ble tegnet som i bra stand. Etter noen tid kom det en melding som at "this was the old one" og vi levde i et visst håp om at old = dårlig.

Vi var ganske opptatt resten av våren og det kom ikke noe mer nytt om farkostene enn at den "nye" kom til å forbli på sitt bosted til vi kom nedover. Men den var sikret, et depositum av ukjent størrelse var innbetalt. I verste fall hadde vi blitt eiere av to vrak, i beste fall av ett.

Vi skulle på slektstreff i Suze der hvor Fanny hadde fått sitt nye bosted i slutten av juni, en tur som etter planene skulle rundes av med fottur i Pyreneene. Jeg tok til vettet og bestilte leiebil for dette oppholdet. . .

Turen fra Beziers flyplass til Suze var flott. Lavendelåkrene vekslet plass med vinrankene etterhvert som vi kom nordover i Rhonedalen. Vi fant Retro Classic i Orange, dessverre midt i lunchen . . Etter ankomst i Suze og henvisnig av bopel i en drøm av en gammel bondegård vegg i vegg med Brigitte og Øyvinds hus (som også fange vår oppmerksomhet med svømmebasseng og velutstyrt verkstedkjeller. . ) fikk vi og rask orientering om tremenninger (Hilde sine) på ymse språk. Dette lovte godt.

Snart snek jeg meg ned for å ta Fanny nærmere øyesyn der hun sto inneklemt mellom planter, traktorhenger og vedkapp. Hun var jo skjønn da! Fikk skjøvet henne ut og kunne slå fast at hun var komplett i hvert fall sånn nesten. Olje på peilepinnen! Takgrinden var priceless. Siste gang hun var betalt skatt på var 1987 men det var litt uvisst hvor lenge hun hadde stått lagret. Roger Avon hadde vært død i noen år, kjøpet var gjort fra arvingene. De lo nok hele veien til banken.

Av ekstrautstyr fant vi 1 stk motor i lasterommet. Den sto bom fast og peilepinnen hadde måttet vike plass for noe som så ut som betong eller sand. Ikke lovende. Motoren som faktisk sto under panseret var gjennomsauset av gammel olje og støv. Eksosanlegg fantes det ikke mange spor av. Girspaken hadde slitt et kraftig spor i hylsen inne i kupeen. Enten hadde rørleggeren brukt den til å henge redskapstapstaska med den største rørtanga i og dermed overbelastet gummiforingen til den rett og slett ble borte til fordel for slitasje av stålrøret.

Eller det kunne være andre årsaker som noen av dere sikkert finner mer nærliggende.

Fanny var blind på ett øye.  Og høyre dekk var bare i stand til å holde på lufta en times tid. Disse to observasjonene var litt som hvileskjær i det store bildet. Hadde vel ikke akkurat forventet 4 nye 15 x 380  . . . Drivakslelmansjettene kunne kanskje gå litt til. Syntes nok Roger.

Vekslingsmekanismen snurret dessuten på stanga ut av girkassa uten  la seg affisere av splinsen der. Det var alle de dårige nyhetene jeg kunne takle på en sen ettermiddag i Frankrike så jeg fokuserte heller på slektsstevnet idet jeg øynet mulighetene for å dermed å kunne drukne sorgene i litt rosévin i varmen. . . 
--------------------
Jeg er ikke venner med grafikken. Men jeg lastet opp bilder så langt i historien under forumgalleriet, fane "Fanny". Det ordspillet kom som en overraskelese på meg. Får altså ikke til å linke opp livefotos i innlegget derfra heller.

[eilert]

Så spennende lesning!!

Link til bildene dine i galeriet: http://www.2cvforum.no/index.php?action=gallery;su=user;cat=23;u=46

[Belgau]

Det ville være en overdrivelse å si at det var flust med 2CV'er å se på turen fra Beziers til Crest / Suze men vi lå på hjul etter 68 09 XA 84 i mange mil. Hun var ingen sinke.  Svarte skilt med hvite bokstaver innebærer at bilen ikke har skiftet eier etter 1993.

Nå gikk dere akkurat glipp av en sides redegjørelse om fransk system i bilskilt.

Litt lenger nord slumpet vi til å se et verksted med 2CV'er og en fin Acadyane.

Det skulle altså bli lørdag i bondegården i Suze. Det var forenlig med en god frokost på terassen med lokale ingredienser- kortreist mat er obligatorisk hos Brigitte og Øyvind.

Crest skulle gjennomsøkes for bildeler. Det var alltid tid for mer slekttreff på ettermiddagen! Det lokale Biltema var ikke uten videre imponerende men vi fant batteri til 2CV, bensinslange og fettpresse. Jeg klarer meg marginalt bedre språklig på bildelebutikken enn i andre hverdagsssituasjoner i Frankrike. Men det gikk ikke for seg helt uten gestikulering og himmelfallende øyne. Med dette anså vi oss for å være væpnet til tennene.

Øyvind og Brigitte hadde som tidligere sagt et velfylt verksted i kjelleren både med skrustikke og håndverktøy av ymse art. Mest for snekring men med innslag av annet også. Her fantes en bitteliten kompressor og det ble sannelig luft nok i forhjulet til at Fanny lett kunnes skyves ut for å bedre tilkomst. Demontering trekantplater avdekket vepsebol så vel som litt ymse ståltråd. Da kunne seremonien med fjerning av skjermer fullføres. De manglet ikke patina

Med henne jekket opp og hodelykt på plass kunne understell og annet tas i nærmere øyesyn. Intet oppløftende å spore med mindre øynene ble lukket helt igjen. Nedre del avtorpedoveggen / forsterkningsplaten hadde deformert seg. Men jeg kunne ikke finne rammeknekken selv om alle landemerker pekte på at det ikke var til å snakke bort.

Men spor av glassfiber lå i tykke lag på utsiden  av kanalene. Besynderlig.

På tide å se om man kunne få start på herligheten. Etter å ha sveivet noen ganger rundt fantes det ingen spor av kompresjon. Litt bekymret skrudde jeg av toppdekslene for å se at ventilene var med i leken. Det var de. Med sånn passe klaring og alt. På med dekslene igjen.
Koblet til det nye fine batteriet. 

Så kom nese skritt: drivstoff. Av med den gamle bensinslangen – Potte tett ved forsøk på å blåse luft tilbake i tanken. Ingen vits i å fylle bensin der.

Surret bensinkanna på toppen av luftfilteret, sugde opp bensin og ned på forgasseren med slangen. Så fikk den drivstoff.

Vred rundt nøkkelen. Ikke innslag på starter, helt dødt. Hmm.

I mellom tiden hadde det langsomt strømmet på med flere gjester. Det var snart på tide med mer slektstreff igjen, denne gang lunch.  Så et foto av Øyvind og Brigitte er på sin plass

[citro1cx]

Nå gikk dere akkurat glipp av en sides redegjørelse om fransk system i bilskilt.

kom igjen da, du var jo så godt igang 😄

[Belgau]

Lunch hos Brigitte og Øyvind er en reise i lokale ingredienser. Ost fra nabogårdens geiter og kyr og vin fra dalens vingårder.  Lokale olivener er til å dø for. Trøffleolje. .  Her ser man kort og godt produktet av franske bønders årelange aksjon mot EU's storskala gårdsbruk og årevisse tipping av kumøkk i Brussel.

Men selv en slik lunch tar slutt og ettersom jeg følte meg mett såvel som tilstrekkelig oppdatert på slekt lot jeg Fannys magnetiske tiltrekkingskraft ta overhånd der hun sto og oste av sjarm ikledt sin kledelige AC 136 Gris Rose drakt, om dog den var litt matt og flekkete. Planen om å få Fanny kjørbar ble møtt med hoderystende reaksjon blant sleksmedlemmene. Men slekten la meg ikke i lenker. Rulling i tjære( olje ) og fjær kunne jeg imidlertid se for meg som et mulig utfall. Olje manglet det jo ikke omkring Fanny og kyllingoppdrettet lå bare rett nedi vegen.

Med batteriet tilkoblet lyste parklyset på høyre side foran og bak. Rar overledning tenkte jeg. Og tok ut lampene der det lyste. Batteristrømmen var tiltenkt viktigere ting en parklys ved høylys dag.

Så gikk det en times tid til å få et kinesisk multimeter som jeg fant uopppakket i verkstedet til å virke. En aksjon for å finne 9V batteri endte med at det ble funnet et par oppladbare 9V batterier. Som vanlig med oppladbare batterier var det ikke noe spenning i disse. Til slutt var det en brannvarsler som fikk bøte med livet.  Da var det det bare det vanskligste igjen. Hvordan skal man væpnet med et multimeter feilsøke en starter som ikke slår inn?

Tenningsnøkkelen på Fanny står ikke på rattstammen men rett under speedometeret,  på høyre side. Finurlig plassering, man kan veksle mellom fullt og dim med en finger på nøkkelen. Uten at jeg har klart for meg hvilken nytte man har av det. Men plasseringen medfører at det ikke er mulig å komme til ledningene til tenningslåsen uten demontering av instrumentbord. Alle som har gjort det vet at det alltid er vrient å komme til selv om man demonterer det meste.

Jeg syntes ikke jeg gjerne kunne be om hjelp fra de ivrige sleksforskerne i bakhagen heller. Med litt hjelp kunne jeg jo slått fast om det kom spenning fram til starteren.

Intuitiv Meditasjon [IM] er en annen måte å finne ut av tekniske fenomen. Tenningslåsen lot jo til å gå lett og fint. Oljetrykkslampa lyste på riktig nøkkeltrinn. Og jeg regnet med at jeg burde hørt en bitteliten lyd der forfra dersom det kom spenning til innslaget. Og det var jo olje overalt i motorrommet, lite sannsynlig at noe hadde rustet fast. . .  Dessuten, andre feil enn startvansker lot til å ha forårsaket Fannys skjebne i en låve. Om Fanny hadde hett Faninuto Kabe (alltså kommet fra Japan) kunne det jo tenkes at karosseri og motor svikter ved samme hjerteslag. Men franske skjønnheter bruker å møte sin skjebne på grunn av ÉN fatal feil. Selv om Fanny lot til å ha tøffet og gått i mange år og kanskje noen titalls tusen kilometer etter at den alvorlig skjelettsykdommen hadde satt inn.

Under IM prosessen kom jeg fram til at det neppe var noen feil i det hele tatt. Jeg måtte ha tabbet meg ut med noe. Fiklet mer med nøkkelen og VOILA nøkkelen kunne TRYKKES INN når den var vridd mot høyre. Kjent startermotor lyd lød som englenes sang i himmelen.  Etter noen sekunder tente motoren og startet. Noen start og stopp og jeg kunne slå fast at motoren virket, svarte på gassen og gikk på tomgang. Jeg tutet fornøyd for å melde fra til selskapet om at Fanny var på bedringens vei. Men bærta var ikke kraftig nok til å overdøve skravlinga fra tremenninger. Nok for en lørdag ettermiddag.

Lørdag kveld var det duket for mer selskap og møte med tremenningsfolk. Dere skal slippe den historien.

Søndagen skulle fylles med fottur i nærområdet på formiddagen. På sen ettermiddag skulle Hilde og jeg hente Maria og Johan som kom med TGV til Valence. 

Vi hadde jo ingen særdeles gode nyheter å komme med på bilfronten. Fanny var jo litt maroder og «den andre» hadde vi ingen nyheter om. Men vi hadde jo bare godord å gi om omgivelser og Brigitte og Eivind og stedet vi bodde (og hvor M&J skulle bo) så hva hadde vi egentlig å klage over?

M&J ble dermed inkludert i slekten og avslutningsfesten på søndag ble helt topp. Ingen aksjon på Fanny denne dagen. Utenom at jeg tok med bedre lys og fant rammeknekken rett bak forstillingsinnfestingen venstre side, en svak men synlig «bukling» av steget. 

Med mandagen kom jo havrelefse og striskjorte og vi gjorde framstøt for å få litt mer klarhet om «den andre». Noen telefoner senere (her var det noen mellommenn i bildet) hadde vi en avtale om å beskue «den andre» samme dag. Vi fylte opp leiebilen med reisefølge fra Sverige og Norge samt Øyvind som kjentmann og satte kursen mot Valréas, rundt 7-8 mil sør for Suze.

Navigasjon i franske småbyer kan være en krevende operasjon dersom målet er et verksted inne et industriområde. Etter en del spørring etter vegen, og bokstavelig talt fram og tilbake fant vi verkstedet.

Hun var lyseblå. Og hun delte lagerlokalet med en Jeep Cherokee fra rundt 1970.

«Le Petit Bleu» [LPB] skulle hun bli hetende. Første gang registrert mai 1977. Hun hadde knapt nok vært i bruk etter 2006, hun hadde stått i 5 år påverkstedet vi fant henne etter å ha blitt gjort klar for Controle Technique for en kjøper som aldri hadde betalt eller kommet for hente henne. Da hun var helt ny gikk hun etter hva vi erfarer i tjeneste for fransk vegvesen. Eller noe lignende.

Hun var ikke kjørbar, bensinslangen var tatt av. Det ble sagt at hun hadde vært startet jevnlig (hvert år) men med en kanne bensin og newtonsk bensintilføsel alá Fanny dagen før. 

Ikke akkurat en grundig undersøkelse fulgte. Ramma var i det minste brukbar uten knekk. Karossereiet var komplett med moderat rust, noe rust i gulv men ikke verre enn ventet. Så kjøpet ble fullbyrdet under argumentet «hvis du gav €800 for Fanny kan vi gi €1500 for Le Petit Bleu»

Ikke mye feil med den argumentasjonen med mindre Fanny var en ekstremt tvilsom investering. Som de fleste hevdet at hun var.

Men det er nå engang slik at når et depositum på €500 av totalt €1500 er betalt har man liksom allerede trampet så grundig i salaten at det ikke er noen veg tilbake. Syntes vi.

Mye papir skulle fylles ut for å tilfredsstille franske registermyndigheter.  Det er ingen uanseelig mengde byråkrater som passer på at Immatriculation går for seg som det skal, det er helt sikkert. Det at kjøperen hadde adresse i Sverige lot ikke til å skape noen problem.  Bra.

Men noe Carte Gris (vognkort)  hadde ikke verkstedinnehaveren. Det skulle han sende «innen slutten av uken» Ei heller skulle han ha penger. Besynderlig. Pengene skulle leveres til et 2CV verksted i Le Pouzin, rett ved Valence. Agenten.

Innen vi kom tilbake til Suze var biltransport-tilhenger for neste dag bestilt. Til det trengtes klasse 2 sertifikatet mitt, det gav oss de nødvendige krediteringer for å kjøre Øyvinds Jeep med Le Petit Bleu bakpå. Det er orden i franske registreringssystem.

Mandag kveld ble en dag til overlegninger. Status var:

Fanny med rammeknekk (så ut til å være knekt bak forhjulsoppheng innfestingen gauche) og nedslående allmentilstand. LPB heller ikke i kjørbar stand men dog langt bedre enn Fanny.

Retubilletter var bestilt mandag en uke senere.  Fruene hadde lyst til å ha litt ferie med reising sånn litt omkring selv om fotturplanene ble satt på vent på grunn av uutholdelig varme.

Hva nå?

Nye fotos er lagt til her http://www.2cvforum.no/index.php?action=gallery;su=user;cat=23;u=46

[Belgau]

Negative tanker er en uting som slett ikke hører hjemme når man går ut litt høyt ut i forbindelse med ukonvensjonelle bruktbilkjøp. Ikke desto mindre fantes noen spørsmål som munnet ut med ubesvarte problemstillinger. Det lot ikke til å være noen veg unna omfattende sveising eller transport av Fanny hjem med bilhenger eller annen biltransport.  LPB kom ikke til å bli tatt hjem av M&J uten følge med Fanny den saken var klar. Jeg falt i søvn natt til tirsdag med disse tankene uten å se noen lykkelig utgang.

Innen tirsdag lunch hadde vi hentet tilhenger i Valence, kjørt til Valréas med hengeren, vekslet tilbørlige ord med en Le Pen elskende selger som mente Frankrike sto på kanten av stupet, lastet opp LPB på hengeren og returnert med henne til Suze.

Oppdraget var imidlertid på langt nær fullført denne dagen. Johan måtte betale agenten for LPB cash og dermed måtte minibankene i Crest robbes. Reisen dit ble interessant med en Jeep med bilhenger i de trange gatene. Men vi kom oss Valence med tom henger og fikk tilbake hengerdepositumet etter at det kunne befestes at den var uten skader.  (

Dette er Frankrike med TO 2CV spesialverksteder i Le Pouzin rett ved Valence. Ettersom Cassis Meharis katalog er kjent materiale, noe som forenkler bestillingen stoppet vi hos Mehari Sun (Cassis agent). €1300 kunne veksle plass med bestilling av ny ramme, nye bremser, bunnplater, nedre del av torpedoveggen og begge kanaler. 

Men om disse delene skulle smugles hjem sammen med Fanny på en bilhenger eller bli ett med henne i Frankrike var fortsatt like uklart.

Så skulle Mehari Loirs http://www.mehari-loisirs.fr/ besøkes for der skulle Johan avslutte LPT handelen. Eieren synte det virket unødvendig å skrive kvittering men kom på andre tanker da vi nektet å levere pengene uten et papir i retur. 

Det ble rallykjøring med Jeep Cherokee tilbake til Suze for tirsdag kveld kl 18:00 hadde Brigitte booket oss inn på vinsmaking på nabogården. Og vi var ikke hjemme før 18:30. Traaaaaavelt!

Vingården Peylong http://www.peylong.com/ vartet opp med privat vinsmaking fra 2014 årgangen med Rose, Hvitt og Rødt. På dette tidspunktet hadde vi forsåvidt blitt godt kjent særlig med PEYLONG's roséviner som som stadig ble servert som forfriskning hos B&Ø. 

Fortsatt lett utrolig at hele virksomheten var basert på en variasjon av druer som de dyrket på sine 2.5 hA (25mål). Det setter griller i hodet på en småbrukersønn fra Andebu som har 10-12 mål dyrkbar jord i Sandefjord!

Så var vi kommet til 1 juli, en Onsdag. Johan og jeg hadde meldt oss frivillige til en tur til bakeriet sånn litt tidlig denne morgenen slik at vi kunne servere våre forståelsesfulle fruer ferske croissanter og annet godteri til frokost. I tillegg kunne vi rekognosere litt i Crest. Vi måtte kort og godt spore opp sveiseapparat. Det var en plan full av store og små (rust) hull. Det største hullet av alle var at vi slett ikke hadde noe materiale i sveise inn. Bestilte deler ville ikke leveres før om en uke. Og da ville ikke være i området men tvert imot tilbake i våre respektive hjemland. 

En anen liten bøyg var at vi i praksis bare hadde en uke til rådighet for å reparere OG kjøre farkostene hjem. Hilde og jeg skulle gifte bort eldstemann 1 august. Da passer det best å være tilstede. Og godt forberedt. For bortgifting er ikke noe å kimse av.  Både Johan og jeg måtte være tilbake på jobb mandag 10 august. Dette så forsåvidt overkommelig ut med hensyn til LPB som etter sigende skulle være i god stand. Men for Fanny borget det ikke så bra. 

I stedet for, som bebudet, å reise til bakeren gikk turen til frankrikes svar på Biltema. Jeg var ikke svært optimistisk når det gjaldt MIG apparat utvalget. Det skulle vise seg å holde stikk. Men i motsetning til forrige besøk så kunne nå befalhavende ekspeditør kommunisere på engelsk. Vi la kortene på bordet og ba gråtende om hjelp. Han kunne ikke love at det fantes sveisapparat å kjøpe i Crest men anbefalte oss å besøke «Comptoir Romanais Automobiles» eller C.R.A på andre enden av byen. Som vi gjorde.  1/4toms pipesett røska vi med oss i farta, det er det umulig å klare seg uten når man skal skru litt.

Da vi spente skred inn over dørstokken hos C.R.A (dere kan vel se oss for dere, vi snublet nesten i beina på hverandre. . . )og til venstre på disken stod et gult MIG apparat i kompakt størrelse. Pris €899. Made in France

http://www.gys-welding.com/pdf/datasheet/uk/033351.pdf

Ekspeditøren var  fransktalende men jeg regnet med at jeg kunne omtrent like mye om MIG apparat som ham, tittet raskt over spesifikasjonen og slo fast at apparatet var egnet. Men prisen trengte vi å venne oss litt til så vi rygget forsiktig ut av butikken med sjenerte smil og returnerte i retning Suze med bestemt hensikt å konsentrerte oss om bakerverket.

Som skullle vise seg bare delvis å være lett. Bakermesterens datter hadde rødt hår og fine former som hun i liten grad brydde seg om å skjule.  Som gjorde det lett å glemme sveiseappratseansen. Der og da kunne vel vi gamle griser tenkt oss å handle både det ene og det andre bare for å leke at vi fortsatt var unge. Men da vi på skolefransken forklarte at vi var «Suede» og «Norvege» så det ikke ut til å gå noe lys opp for henne og vi hentet oss gradvis inn igjen. Så vi kom oss tilbake til fruene med utlovet bakeverk men noget oppspilte. Vi fortale historien om bakerens datter og Maria og Hilde satt nokså forundret over at hun hadde gjort så kraftig inntrykk på oss. Måtte de ta på seg noe med dypere utringning kanskje?
Lite visste de om at det var noe helt annet som fikk oss oppspilte:
Det fantes MIG apparat i Crest!
Resten av onsdagen skulle vies til Fanny og LPB.  LPB startet lett nok med direktetilførsel av bensin fra kanne. Etter å ha funnet ut at bensintanken og bensinrør og slanger i hvertfall var OK kunne vi slå fast at bensinen ikke tok seg forbi pumpa! Johan måtte ut med LPB's bensinpumpe.

Rørlegger Avon hadde kanskje ikke perfeksjonistisk bilhold som sitt varemerke. Men det fører jo ofte til overraskelser i hverdagen. Så plutselig en dag, etter at hun var kommet litt opp i årene kunne han vel en dag studere fransk veidekke gjennom hull i gulvet.

Under hurtig utrykning (med kledelig stige på grinda selvsagt)  til oppdrag med rør eller taktekking (han var zingeur – blikkenslager -  også) ble han nok forferdet og begynte nok straks å reflektere over hvilke våpen han hadde for hånden til å rektifisere en slik uholdbar situasjon.

Han skulle se omverdenen gjennom frontrute og de behendig plasserte siderutene i Fanny. Men det fikk nå sannelig være nok kontakt med omgivelsene.

Det som skjedde etter rørleggerens oppdagelsen vet jeg jo ikke 100% sikkert. Men funnene onsdag ettermiddag ville komme til å belyse hvilke skritt rørlegger Avon gikk til for å korrigere forfallet. Noen av disse var . .  ukonvensjonelle. . . andre var kanskje mer skremmende.

Men det får bli neste bolk.

http://www.2cvforum.no/index.php?action=gallery;sa=view;id=328

[Belgau]

I den grad det fortsatt finnes lesere til denne langsomtfremskridende fortellingen (det passer godt til farkosten egentlig) lurer kanskje noen på hvordan det har seg at vi (jeg) ble besatt av tanken om å få tak i en AK.

Jeg har de siste årene oppholdt meg i perioder i Asia. Da går Hilde noen ganger inn en fandenivoldsk modus som innebærer at hun skal overraske meg når jeg kommer hjem igjen. Det er strengt tatt unødvendig for jeg er jo ganske overrasket over at hun overhodet finner seg i all min reising så ytteringere påfunn skulle egentlig være unødvendig. Da jeg kom hjem julen 2011 hadde hun dekorert veggen på gjesterommet vårt!

http://www.2cvforum.no/gallery/0/46-290915230539.jpeg

Det har symbolsk effekt hos oss å integrere kjøretøy i boligens permanente dekor.

http://www.2cvforum.no/gallery/0/medium_46-290915232540.jpeg

Så fra 2011 har det liksom ligget i kortene at det skulle skaffes en AK.

Mens Johan konsentrerte seg om bensinpumpe tok jeg en beslutning om å strippe ned Fanny(!!). Som noen av dere har sett fra fotos i galleriet er det noe glassfiber utenpå kanalene. Dette var bare toppen av kransekaka. Ved å fjerne gummimatta (jeg hadde ikke hatt mag til å gjøre det tidligere) kom det for en dag at i rørleggerens arsenal av våpen hadde det vært et par kvadratmeter med glassfiber og en liter eller to med polyester. Som han hadde dekket hele gulvet til og med kanalenes øvre halvdel (til UTENFOR dørene) med.

Under denne behandlingen hadde han tatt andre grep også. Kanalene må ha vært ganske marodre. Noe Roger'n besvarte med betong og blyplateforskalling for at ikke betongen skulle renne ut av hullene i kanalenes nedre region. Rørleggeren var ikke tapt bak en vogn da det viste seg at Fanny var inkontinent og ikke kunne holde på polyesteren. Da tettet han like gjerne hullene med en lett mix av zink og blyplater. Det var jo disse materialene han skjønte seg på.

http://www.2cvforum.no/gallery/0/medium_46-290915233537.jpeg

Nå spiller det for såvidt liten rolle hvor ødelagt deler som allikevel er ansett som ubrukelige er. Men det bidrar litt til å skape et bilde av Monsiur Avon. Han var ikke den som skulle overgi Fanny til elementene uten kamp!

Det som jeg fryktet skulle ta en evighet viste seg å være unnagjort på et par timers tid. Vips var alle spor av glassfiber og polyester borte. 

Samtidig hadde Johan blitt ekspert på 2CV bensinpumper. Det var en blanding av løs ventil i pumpa og litt urenheter. . . og ved hjelp av nyinnkjøpt 1/4toms sett kunne pumpa komme til sin rett igjen. Og LPB gikk for første gang med «besin fra egen tank»

Det sto verre til med bensintilførselen hos Fanny. Så dekselet på siden av tanken hadde blitt skrudd bort på morgenen (som ikke veldig overraskende medføre at 7mm skruene brakk og konsoller vred seg omtrent som politikere som unnskylder valgløfter) slik at tanken kunne løftes ut. Lett som en plett på AK i forhold til en sedan. Det som åpenbaret seg da jeg skrudde bort tankmålerdekselet var ikke like oppløftende. Rundt 5 cm med brun inntørket masse på bunnen av tanken. Lettere oppgit overlot jeg det f...enskapet til Johan som anså LPB som praktisk talt klar til den store reisen nå som hun startet .Riktignok med Fanny's batteri men det var detaljer.

Vi hadde jo litt optimistisk fylt noen liter bensin på tanken tidligere Det fikk vi svi for nå for det måtte vi samle opp på kanner for ikke få Les Verde (de grønne) på nakken. Det gikk ikke bedre enn at Johan måtte stake opp trakta. Men han er like blid.

http://www.2cvforum.no/gallery/0/medium_46-300915000455.jpeg

Er det ikke fint at vi langsomt vrir historien over mot tekniske aktiviteter om dog ikke av den mest avanserte arten. . ?

[Belgau]

Det fine med riving av glassfibergulv er at man har tid til å reflektere over de store ting. Så jeg konsentrerte meg om å bygge opp en argumentasjon for meg selv som gjorde innkjøp av MIG apparat i Frankrike til en naturlig ting. Og det lyktes jeg ganske bra med. Innen onsdag kveld hadde begynt å dempe den stekende varmen var jeg – i hodet mitt -  eier av fransk MIG apparat. Til helvete med bilhengere og transportører.

Samtalen under lunchen med Brigitte og Øyvind gikk omkring det fransk Immatriculasions embedet. Da kom det for en dag at vi måtte få bilene kontrollert av Control Technique for at vi skulle kunne kjøre dem lovlig på franske veier. Det hadde vi jo forsåvidt vært forberedt på. Men ikke at time måtte bestilles i god tid. Jeg kunne ikke reise fra Norge for å klargjøre Fanny før tidligst kvelden søndag 2 august. Og jeg måtte være hjemme i Norge i løpet av søndag kveld 9 august. Rask baklengs hoderegning la for en dag at kjøring hele fredag 7, lørdag 8 og søndag 9 var nødvendig med to AK'er fra sydfrankrike til Norge/Sverige. Så vi bestilte time for LPB onsdag 5 kl 09:00 og for Fanny fredag 7 august 09:00. Slik at det var tid til å bli fortrolig med Control Technique sammen med LPB og korrigere oss inn ved behov for Fanny og evt etterkotroll for LPB.

Eller det var ihvertfall planen vi la i en fei.

Ubekymret mekket vi videre, oppglødd av konkret tidsplan. Tildsplanen fra helvete som den senere skulle bli kjent som.

Som seg hør og bør for en suksessrik onsdag 1 juli – forholdene tatt i betraktning – ble Fanny kvitt det lite kledelige glassfiber og polyester «foundation» laget. Det blottla det faktum vi allerede visste var der: direkte innsyn til bakken under. Og M11 skruhoder som tryglet etter å bli skrudd på for første gang på 44 år.

Og det ønsket fikk de oppfylt. Mens Johan kastet seg over skruene bak over fra passasjeravdelingen. Og etterhvert fikk vi tro på at størsteparten av forbindelsene mellom ramme og karosseri var løsnet. Inkludert clutch,, en motstridig rattstamme og de ubetydelige restene av eksosanlegget.

Det var på tide å innsmigre oss hos hustruene for at planen vår for dagen etter skulle bli fullbyrdet. Og til det skulle vi ta LPB til hjelp. Nå er boligen til Brigitte og Øyvind sånn passelig langt oppe i åssiden, i en blindvei slik at prøveturen med LPB måtte skje ved bistand av Newton i første omgang og i kamp mot ham i annen omgang. Med en viss frykt for motorstopp på den nyvåknede tosylindern og jublende tilrop fra Brigitte som allerede så ut til å begynne å savne LPB ble det en kort prøvetur sånn omtrent 500m meter ned i vegen. Det var mange resonanslyder som vi var helt enige var både interessante og sjarmerende. Bremsen hadde «minne» for etter at de ble brukt første gang var bremseskoene -  minst på ett hjul - ganske motvillige i å gi slipp på kontaken med tromlene.  Så toppfarten under prøveturen var rundt 30 men vi var like blide. Johan var bekymret for clutchen som han syntes var litt rar. I beste fall hadde LPB en bremsejobb foran seg.

Stilig parkering av LPB for fotosesjon foran gardstunet vårt var del av innsmigringsplanen. Det skulle symbolisere at fruene våre er gift med to svært dyktige bilmekanikere og derfor ville tre støttende til med karosseriløfting av Fanny neste formiddag. En liten ripe i lakken fikk tiltaket vårt da LPB ble rygget litt uvørent under snuoperasjonen for å komme i mest mulig tiltalende vinkel foran huset. Og dumpet ned den utvendige trappen til stua. Med steinansikt lot vi som at dette var en del av «planen» for å sjekke fjæringen. Og at jeg mest symbolsk gikk ut for å skyve LPB opp igjen.

Men innsmigringsplanen virket OK for løftehjelp ble innvilget, riktignok med kompromisset at ferien vår skulle innta en ny fase senest neste dag kl. 12. Og LPB tok seg jo flott ut foran steinfasaden.

http://www.2cvforum.no/gallery/0/medium_46-011015223349.jpeg

Men i sydfrankrike tar dagslyset slutt rundt 21 og dessuten må vinkvoten og gourmetmat nytes så  løfting fikk vente til neste dag.